"Det handler ikke bare om å tørke rumper" 

E"Det handler ikke bare om å tørke rumper" –et hjertesukk fra en som bryr seg. 

Refleksjon etter 👉 Jeg skal ikke tørke rumpe, heller – BT Meninger 

Jeg har alltid jobbet med mennesker. I Brasil jobbet jeg i helsevesenet og med barn i barnehage. Jeg har gjort frivillig arbeid – alltid for og med mennesker. Jeg begynte på sykepleierutdanning, men valgte å hoppe av. Ikke fordi jeg ikke bryr meg – men fordi jeg bryr meg dypt.

I dag jobber jeg med mennesker på en helt annen måte: de er friske, de feirer, de er på jobb og har det bra. Følelsen kan ikke sammenlignes. For når du jobber med mennesker i sårbare situasjoner – når de trenger deg for å klare hverdagen – da gir du ikke bare av tiden din, men av hjertet ditt. Det er ekte, og det krever noe stort.

Jeg leste nylig Helene sitt innlegg i BT: "Jeg skal ikke tørke rumpe, heller". Hun forsøker å fjerne fordommer rundt omsorgsyrkene og taler til ungdom med humor og varme. Og jeg forstår henne. Men jeg tror vi må snakke enda ærligere.

For sannheten er: Å tørke rumper er faktisk ikke det mest krevende med jobben. Det er kanskje den enkleste delen. Det som tærer, er alt det andre. Stresset. Underbemanningen. Tidsklemma. Følelsen av å aldri strekke til. Av å ikke rekke å se menneskene du skal hjelpe – som mennesker.

Jeg bor i Skien kommune, hvor sykefraværet i helse- og omsorgssektoren er på over 11 %. Tallene forteller oss noe viktig: dette handler ikke om enkeltpersoner som ikke "orker". Det er systemisk. Strukturelt. Og det er alvorlig. Det koster livskvalitet. Det koster trygghet. Det koster milliarder.

Vi trenger flere varme hender, ja. Men vi trenger også at de håndene ikke blir utbrente. At de møtes med respekt. At det ikke er en skam å si: "Jeg orker ikke mer."

Til deg som vurderer et yrke innen helse, sosialt arbeid eller oppvekst: Spør deg selv – hva er det viktigste du har å gi? Har du struktur til å gi din kjærlighet? Din genuine omsorg? Din medfølelse? Din karisma og ditt smil? Da kan du forandre liv. Men ikke glem å stille et annet spørsmål også: Har systemet du skal jobbe i plass til deg som menneske?

Pasientene er ofte takknemlige. Men systemet? Det er ikke sikkert det er laget for å ta vare på deg. Jeg har sett det. Jeg har kjent det. Jeg vet hva taushetsplikten skjuler. Og jeg vet at mange som meg bærer på opplevelser det ville vært en belastning å dele høyt.

Derfor er mitt samfunnsengasjement så sterkt. Jeg trenger ikke å rope. Jeg bare bryr meg. Og jeg vil bidra til å skape et samfunn der mennesker i omsorgsyrker ikke slites ut, men holdes oppe. Der vi ser dem, lytter til dem, og viser i handling at vi setter pris på dem.

Helene har rett: vi må fjerne stigmaet. Men vi må også ærlig anerkjenne at det ikke er holdningene alene som skaper krise. Det er forholdene. Ressursene. Kulturen. Systemet.

Å tørke en rumpe er ingen skam. Men å la mennesker jobbe seg syke i stillhet? Det burde være det.